En extra special bitter søndag

I forgårs satte jeg hjemmebrygg batch 52 - en extra special bitter. Det var ikke noe spesielt med den, i hvert fall ikke noe ekstra spesielt. Men jeg er litt fascinert av å forsøke å lage godt øl med basale ingredienser, for vi har for ofte dyttet inn litt av alt i ølene våre. Uten at vi kjenner det rette balansepunktet mellom smakene, blir det lett til at én smak overdøver de andre. Og uten at vi kjenner til styrken på smakene i ingrediensene og hvordan de varier fra innkjøp til innkjøp og med lagring, så blir det uansett som å skyte på et bevegelig mål.

Derfor ble denne bitteren «back to basic», med pale, litt crystal malt og en rikelig mengde East Kent Goldings. Den holdt 1.060 - som er øvre område for typen, og like under Norbryggs konkurransegrense for sterkøl. OK, så var det litt konkurransetaktisk. Men ikke kritisér meg for det. Vi har en rekke bryggerier her til lands som profilerer seg som mer eller mindre kompromissløse, men likevel tenderer til å ende opp med mange øl i området 4,5-4.7%.

Apropos humle, så brukte jeg blomst, ikke pellets, og jeg ble virkelig overrasket over hvor mye kvist og blad (ja, humleblad, ikke humleblomstblad) det var i denne pakka. Det var en småpakke pakket av Brewferm, og jeg hadde egentlig forventet bedre fra dem. Jeg begynner å forstå hva man mener når man snakker nedsettende om maskinplukking.

Bryggingen gikk greitt, med unntak av luftingen. Alle hjemmebryggere vet at vørteren må luftes for å få inn oksygen så gjæren kan starte i en aerob fase der den formerer seg, før den går over til en anaerob, alkoholproduserende fase. Riktig mengde oksygen er vanskelig å beregne uten måleutstyr, og det blir usmak på ølet om det kommer for mye oksygen inn. Men om man tilsetter luft, så er det bare å mette vørteren, for blandingen av nitrogen og okysgen i luft gjør at en vørter mettet med luft har omtrent rett mengde oksygen. Det er så utgjort at kreasjonistene burde tatt det med som et gudsbevis på ID.

Så jeg desinfiserte lufteutstyret, koblet til luftfilter og satte det på - og så gikk jeg for å utføre min del av kveldens leggeritual for Ada. Man kan jo ikke overlufte vørter … trodde jeg! Da jeg kom tilbake etter en god stund var det et skrekkelig syn som møtte meg. Gjæringsbøtta var i utgangspunktet kanskje 80% full og med 15-20 cm fribord. Likevel hadde luftingen generert så mye og så tykt skum at lokket hadde løftet seg av og satt som en hatt på et digert skumhode som langsomt vokste seg ut av gjæringsbøtte. Et virkelig frankenbrygg som jeg irriterer meg irrgrønn over at jeg ikke tok bilde av.

Det hele skyldes nok vår hemmelige ingrediens for å skape et vakkert, robust, tett og holdbart hode på ølet. Nei, jeg kan ikke si hva det er, for da er det ikke vår hemmelige ingrediens lengre. Den er i alle fall tillatt etter Renhetsloven - i alle fall enkelte versjoner av den.

Så der stod jeg da og forsøkte å piske skummet ned i vørteren igjen. Infeksjonskilde? Næææ, kan ikke forstå hva du mener med det! Jaja, vi får drikke den opp før eventuelle infeksjoner har kommet for langt. Gjæringen kom i alle fall relativt raskt igang på 19 C, med tydelig aktivitet neste morgen og god aktivitet i gjærlåsen etter 24 timer.

Og så glemte jeg Irish moss denne gangen også. Pokker, akkurat det begynner å bli en vane. Det aner meg at dette ikke blir noe konkurransebidrag til NM i mars.