Jeg hater løvetann!
I hagen idag ble det stort sett luking. Det er en av de litt deprimerende tingene med en hage. Det går så mye tid med til å forsøke å forhindre alt det uønskede - luking, plenklipping, vanning (jaja, akkurat dét slipper man stort sett i Trøndelag), skadedyrbekjempelse osv. Det stjeler tid som kunne vært brukt til noe konstruktivt.
<img src=«loevetann.jpeg»
Vel, idag tok jeg opp en diger bøtte (30 liter, jeg vet den ser mindre ut på bildet, men dette er monstervarianten av ugresset) med løvetann, og det blir neppe den siste.
Av alt ugress er kanskje løvetann det jeg hater mest. Kvalderkålen ser jeg ut til å få bukt med. Brennelser et et spørsmål om å røske opp røtter. Men løvetannen koser seg overalt, og kanskje spesielt i plenen, der den har en utspekulert fremferd. Klipper du plenen, så blomstrer den to dager etter. Klipper du plenen hver dag, så blomstrer den fra to cm høye stilker som går under klipperen. Røsker du den opp, så kommer det fem nye. Og de er ikke så lette å legge merke til heller
- før de står der i blomst. Og om den blomstrer på en ubekvem dag da du ikke har tid til å luke, så har den spredd frø-faenskapen før du får sukket. Og om du nidkjært luker hver eneste løvetann før den blomstrer, så får du likevel rikelig med frø fra naboen. Jeg er ingen tilhenger av dette med «intelligent design», men løvetannen er i det minste et godt argument for noe vi kunne kalt «evil design».
Idag luket jeg løvetennene som hadde søkt tilflukt i gjæret på vestsiden mot bensinstasjonen. Der hadde de godt med sol, og røttene er temmelig trygge under asfalten. Det er vel ikke så lenge før de dukker opp igjen.
Ellers har jeg fått pusset og lakket en av stolene for verandaen og jeg har klippet deler av plenen på vestsiden. Syrinen bak bua blomstrer for fullt og det er en vidunderlig duft fra dem, og ved en skjebnens ironi henger den blomstertungt over kompostbingen, så jeg må rufse de nederste greinene for å komme til komposten. Aldri har en kompostbinge hatt en slik aroma! De to andre syrinene er i ferd med å ta sats for å springe ut. Markjordbærene må en eller annen tidligere eier ha satt der har også kommet, eller de har funnet ut at under solbærbuskene er det eneste stedet de kunne overleve.
<img src=«syrin.jpeg» <img src=«markjordbaer.jpeg»
Magni forteller at ringblomstene og salatene hun har sådd har begynt å spire. Humla ser ut til å komme bedre i år enn i fjor, men det er langt frem til at den kan beskyldes for å være kraftig og spirevillig. Jeg har nå bundet den opp, så får vi se om den vil klatre. Epletreet blomstrer, mens plommetreet er ferdig, og kirsebærblomstringen er på hell.
<img src=«epleblomster.jpeg» <img src=«sibirvalmue.jpeg»
Sibirvalmuene, som hadde gjort et tappert forsøk på å invadere større deler av eiendommen, står også og vaier i vinden. Vi har vel ikke helt kommet frem til hva vi vil gjøre med dem. De er fine, men du verden som de sprer seg.