Proaktivitet er egentlig oppskrytt

Ikke misforstå meg dithen at jeg har noe i mot proaktivtitet, tvert imot! Men jeg observerer at proaktivitet er noe som «alle» skryter av men «ingen» gjør. Med proaktivitet mener jeg i forbindelse med problemer å handle før de negative konsekvensene har sprunget ut og rammet brukerne. Proaktivitet er hva som ligger bak ordspråket «bedre føre var enn etter snar».

Det vanligste er det motsatte av proaktivitet: nemlig reaktivitet. Man fikser ikke doseringene i en sving på E6 før man har fått dødsulykker der, man trekker ikke et produkt fra markedet før man har sett at det er utrygt, man skifter ikke strømforsyningen før man merker at den ikke lengre virker.

Årsaken til dette er kanskje at det er så ufattelig mange ulike feil som kan oppstå, at man av ren matthet ignoreres de fleste. Oftest går det jo allikevel bra, og alternativet er vanligvis å bruke mye ressurser på noe man i ettertid «ikke fikk bruk for». Derfor satser man på at det er billigere å rydde opp reaktivt for de relativt få crashene som faktisk kommer.

Så er vi ved sakens kjerne:

• Jeg skulle ønske at flere hadde en bevisst holdning til proaktivitet, reaktivitet og balansen mellom dem, og at det er basert på kostnader, ressursbruk, sannsynlighet og konsekvenser.

• Jeg skulle ønske at flere i forkant var bevisste på hva de håndterte proaktivt og hva de planla å ta reaktivt dersom det skulle bli nødvendig.

• Og jeg skulle ønske at flere i etterkant var ærlige nok til å innrømme at dette krasjet fordi man vurderte at det totalt sett var billigere å rydde i ettertid enn på forhånd å fikse dette og tallrike tilsvarende problemer.

Og mekanismen er enkel: jo større skadekonsekvenser, jo større sannsynlighet og jo lavere proaktive kostnader; jo lavere er terskel for å bruke proaktivitet helt eller delvis for å unngå eller begrense skaden.