Den lille istiden
Den siste måneden har det versert en historie i Dagbladet (her og her) som kan overforenkles til: «Glem global oppvarming, for nå kommer istiden!» Det er tull, selv om det har en liten kjerne av substans. Det er mest egnet til å forvirre og forlede. La oss håpe at det bare er ferievikarenes agurktid i avisene og at vi slipper mer av dette når sommeren er over.
La meg først gå til «kjernen av substans». Solflekkenes antall går i sykler på rundt 11 år, og har varierert mellom et maksimum på typisk 100-150 solflekker og et minimum på nesten ingen. Hver syklus har et nummer, talt etter hele solflekksyklus etter at man begynte å telle solflekker systematisk rundt 1750. Vi er nå inne i den 24. solflekksyklusen.
Solflekksyklene etter krigen har vært relativt stabile og sterke, men de siste ti årene har det gått tregt. Solflekksyklus 23 var sånn midt på treet om man ser et århundre bakover, men solflekksyklus 24 startet formelt i januar 2008, men kom ikke skikkelig igang før i 2010. Nå kan det virke som vi har nådd toppen på den, med et maksimum på rundt 80 solflekker – målt som månedlig gjennomsnitt. Det er lite i forhold til rekordsyklus 19 som nådde 200 og de fire siste, som har lagt mellom 100 og 160. Likevel er det ikke særlig lavere enn syklene 12-16 i perioden 1880 til 1930.
Det var kaldt, men selvfølgelig ingen istid rundt år 1900. Det man imidlertid er redd for, er at solen skal gå inn i en periode på 3-5 sykler med minimalt med solflekker. Det var en slik periode rundt 1650-1720, som har fått navnet Maunder minimum, da det synes som om det var ekstremt få solflekker. En annen periode var Dalton-minimumet fra 1800-1820, men den var hverken så lang eller hadde så få solflekker som Maunder-minimumet. Se graf under.
Er det substans i dette? Det er mye mulig, men samtidig er det også endel tull i måten det ofte presenteres på. La meg ta kortversjonen av ankepunkter, så kanskje jeg kan gå i dybden på endel av dette ved en senere anledning.
-
«Den lille istid» var ingen istid, men et tendensiøst og misvisende navn på en kald periode en gang etter år 1000 og før 1940 – men det gjør seg jo i avisoverskrifter, da.
-
Det er fristende å koble kaldperioden man kaller «Den lille istid» med Maunder og Dalton-minimumene. Og ja, det var kaldt i disse periodene, men det virker ikke som det var motsvarende varmt i mellomperiodene. I det hele tatt virker det som om solflekkaktiviteten i beste fall har en moderat innvirkning på klimaet, noen mener 0,3°C. Det er merkbart, men ikke ekstremt, og det er lite i forhold til temperaturøkningen som økt CO~2~ har gitt oss.
-
Det synes som man ikke helt blir enige om når «Den lille istid» faktisk var. Avhengig av datagrunnlaget synes det som den er plassert så tidlig at den ødela livsgrunnlaget for vikingene på Grønland frem mot første halvdel av 1400-tallet, eller så sent at den forårsaket uår på 1800-tallet.
-
Det ser ut til at «Den lille istid» ble definert utfra en europeisk klimaerfaring, ikke utfra det globale klimaet. Dersom Europa opplevde et kaldere klima, og dette var en regional effekt, er det kanskje mer grunn til å mistenke for eksempel svingninger i Gulfstrømmen og Nord-Atlanteren enn svingninger knyttet til solen.
-
Utfra analyser av variasjon i konsentrasjoner av karbon-14 har man kommet opp til at det må ha fantes en periode med få solflekker – kalt Oort-minimumet – på 1000-tallet. Dette treffer tidlig i perioden da vikingene bosatte seg på Grønland og klimaet skulle være mildt. Her er det noe som skurrer i koblingen mellom solflekker og klima.
-
Det er heller ikke lett å se at de variasjonene over de «normale» solflekksyklene som vi har hatt og målt har gitt seg utslag på klimaet. Dersom mengden solflekker skulle ha så stor innvirkning på klimaet, skulle man sett effekten av det som en tydelig 11-årssyklus i klimaet. Det gjøres ikke.
La meg forøvrig klare opp i at det ikke egentlig er snakk om at solen skinner svakere i forhold til solflekkmaksimaene og -mimimaene. Dvs, i et solflekkmaksimum skinner solen 0,07% sterkere enn ved et solflekkminimum. Om det er representativt for en lengre periode som Maunder-minimumet er det vel ingen som vet, siden man ikke engang hadde systematisk telling av solflekker den gangen, og langt mindre andre målinger.
Poenget med at variasjoner i solflekkene skulle påvirke klimaet ligger vel heller ikke så mye i at lyset fra solen skulle skinne spesielt sterkere eller svakere, men at nordlysgenerende solvind (dvs partikler) skulle påvirke jordens klima. Det er på ingen måte utenkelig, og de påvirker jorden, ikke minst gjennom nordlys. Men det er likevel ikke innlysende at dette understøttes av datamaterialet i en grad som forklarer klimasvingninger over det siste årtusenet.
Egentlig ser det ut til at Den lille istid er en mer eller mindre langvarig nedadgående trend i temperatur som kulminerte på sent 1800-tall eller tidlig 1900-tall og siden er reversert og vel så det. I så fall svekkes argumentasjonen om at det var solflekkrelaterte svingninger som forårsaket den.
Her er en graf som viser en rekke delvis overlappende rekonstruksjoner av temperaturer utfra ulike proxyer, så som årringer på trær, klikk på linken for å få mer info. Det er vanskelig å se noen entydige og klart definerte kaldperioder her, og i hvert fall ikke noen som synes å matche solflekkvariasjoner.
Det er heller ikke lett å forene disse nyhetenes fokus på at vi er på vei inn i en ny lille-istid med det faktum at det globale klimaet setter maksimumsrekorder. Forkjemperne for solflekkenes betydning mener at vi må vente en femten års tid og så vil vi nok se. Men solflekksyklus 23 var moderat og syklus 24 var både sen og undermåls. Så hvorfor er da nettopp disse årene (dvs fra rundt 1996 og fremover) blant de aller varmeste man har målt? Her er det noe som ikke henger på greip.
Svaret er nok heller så enkelt som at CO~2~ i atmosfæren er det som virkelig påvirker klimaet, mens solflekkaktiviteten er langt mindre betydningsfull, ja kanskje så underordnet at den i det store bildet kan ignoreres.
(Og akkurat idet jeg hadde avskrevet Dagbladet som å slå opp sensasjonsoppslag rundt «klimaskepsis», kommer de med en tilsvarende fantasifull vinkling i motsatt retning, rundt artikkelen til James Hansen m.fl. om hastigheten til smelting av isbreer. Kortversjon: dersom Hansen får rett – og det har han ofte hatt tidligere, så blir det ekstremt smertefullt og historisk dyrt, men det kommer ikke til å gjøre alle havnebyer ubeboelige.)