Oversettere og illusjoner

Av og til snubler man over svarene på spørsmål man aldri bevisst har stilt seg. Det skjedde da jeg nylig leste på sidene til Prosjekt Runeberg.

Temaet er oversetting av bøker, der norske forlag er svært flinke med å navngi oversetter, langt flinkere enn i mange andre land, sålangt jeg har registrert. Jeg har alltid syntes det har vært en fin skikk at de som yter noe og legger igjen hjernesvette får den symbolske påskjønnelsen det er å få navnet sitt foran i boka. Men det var visst ikke dét som var motivasjonen.

Det er veldig lenge siden forlagene var små bigeskjefter for familieeide bokhandler. Idag er forlagene ofte store konsern, og de har nok mest av alt fokus på å tjene penger. At en oversetter får navnet sitt i boka skulle man tro var langt ned på prioriteringslista, for det er tross alt bare innleid hjelp.

Når oversetterne likevel nevnes, er det fordi den oversatte boka er et åndsverk der opphavsretten er delt mellom oversetter og opprinnelig forfatter. I praksis er det vel forlaget som sitter på oversetters del av opphavsretten. Dersom oversetter ikke er angitt på utgivelsen, ansees det som et anonymt verk hva oversettelsen angår. Dermed løper opphavsretten for denne delen av fellesverket sytti år fra utgivelse. Men om oversetter er spesifiert, så løper opphavsretten sytti år fra han eller hun dør. Om oversetter er i tyveårene, kan det raskt gi forlaget femti ekstra år med opphavsrett til den norske versjonen av boka.

Jaja, det var den naive illusjonen.