Hvorfor dikene brast i New Orleans

En artikkel i Times-Picayune - en avis i New Orleans - forteller om den virkelige grunnen til at dikene brast ved 17th Street-kanalen.

Kort fortalt hadde man gjort målinger for å finne ut hvor langt ned i bakken man måtte spunte plater. Poenget er at det øverste laget består av humus, torv og andre porøse materialer - rester etter de gamle sump og myrområdene. Under dette er det et kompakt lag med leire. Med det trykket som maksimal vannstand i kanalen gir, så kan vannet trykke seg en avløpstunell gjennom de porøse massene (men ikke gjennom leira) og ut på baksiden av diket.

Derfor må man under det stedet der dikene blir bygget banke ned store metallplater som sikrer at ikke trykket kan grave ad hoc avløpstuneller. For å være effektive må altså disse gå helt ned til leirelaget og enda et lite stykke.

Loggene fra prøveboringene ned til ca 40 fots dybde viste at humuslaget stedvis gikk så langt ned som 30 fot. Imidlertid sier rapporten og tegningen av kanalens tverrsnitt - som ble generert på grunnlag av disse prøveboringene - at det porøse laget bare er fra 11 til 16 fot dypt. På bakgrunn av dette ble det spuntet metallplater ned til 17,5 fots dybde - noe som skulle være tilstrekkelig dersom de tverrsnittstengingen var korrekt.

Det som trolig skjedde da diket brast i denne kanalen var at vanntrykket gjorde det porøse humus- og torvlaget gjennombløtt, og at trykket deretter presset en slags avløpstunell under selve diket. Etterhvert som mer og mer vann strømmet igjennom har så selve diket blitt bokstavelig talt undergravet og har kollapset. Dette stemmer med vitneobservasjoner, som sier at diket ikke brast fordi vannet flommet over.

Nå har jakten startet på å finne ut hvorfor de korrekte prøveboringene ble sammenfattet til en misvisende rapport. Prøveboringene har blitt verifisert i etterkant av overflømmelsen, så feilen synes å være en ingeniørmessig analysefeil. Vi får sikkert høre mer om denne saken etterhvert.