Det er bare elendighet

Idag er en jævlig dag. Forrige uke og både helga før og etter var det VLDB, der jeg var technical cochair i den lokale arrangementskommiteen. Det gikk for såvidt greitt, men nå på mandagen etter møtte jeg veggen. I går lå jeg rett ut med halsbetennelse og dårlig nattesøvn. Idag måtte jeg på jobb kl 08.00, for ellers hadde AV-seksjonen lovet å karnøfle meg dersom jeg ikke leverte tilbake to projektører. Royal Garden flår meg dersom jeg ikke rekker ned dit for å koble om i et telematikkrom, og branntilsynet hudfletter meg dersom jeg ikke snart får bort de 70 CRT-skjermene som jeg skulle forsøke å kanalisere til en ideell organisasjon. Snart leier jeg bare en søppelcontainer til de skjermene.

Jeg er av de som konsentrerer sykdom på helge- og feriedager, men dessverre var den eneste fridagen min - igår - på tre uker for kort til at jeg fikk kommet meg igjennom. Så nå går jeg og tygger kamferdrops mot halsbetennelsen, knasker Ibux mot leddene som er begynt å protestere, samt at jeg ignorerer såre øyne og rennende nese.

Det såreste er allikevel at i VLDB-kaoset klarte jeg ikke å komme meg opp på kontoret, og da jeg kom i dag, hadde både peanøttplanten min og bomullsplanten dødd fullstendig. Jeg har vannet dem, men jeg tror ikke det er snev av håp. Luffa-planten (som nesten hadde overtatt rommet) var litt mer enn halvdød, men det er mulig den kan overleve på en måte, om enn redusert. Sukk. Jeg hadde stullet og stelt for dem i hele år, og så kommer VLDB og sluker oppmerksomheten og energien min helt med hud og hår inntil plantene (og jobben og fritiden og livet mitt) ligger der brune og visne. Arrgh!

I tillegg hjelper det ikke at jeg har arbeidet inn 40 timer mertid (hovedsaklig i helgene) når den «vanlige» jobben min tvert imot oppfatter det som at jeg har vært vekk en ukes tid. Derfor er det bare dobbelt så mye arbeid som skal gjøres her denne uka. Jeg må snart gjøre noe fundamentalt om jeg ikke skal ende opp som en lallende grønnsak. Jeg tror ikke jeg har vært så nær den berømte «veggen» siden jeg fikk den halsbrekkende ideen om å jobbe 80-timers uke inntil innboksen var tom. Det eksperimentet holdt jeg ut i seks uker, og det holdt på å ta knekken på meg.