Sikkert som (Blod)banken?

I går var det min tur til å gjøre innskudd i Blodbanken - en affære som sjelden er morsom, for jeg bruker i gjennomsnitt to sykepleiere, to stoler, to armer og to skudd. Jeg har nemlig dyptliggende årer som skvetter fryktsomt unna hver gang det kommer en nål under huden. Dagens første sykepleier gav i det minste raskt opp og hentet en erfaren én. Det er verre når ferskingene insisterer på å skulle klare det selv og roter verre der inn i armen i håp om å treffe. Jaja, det er i det minste liten sjanse for at jeg noensinne blir heroinmisbruker.

Men hvorfor blogge om blodgivning? De sa jeg burde gjøre det i informasjonsskrivet jeg fikk da jeg kom. Blodbanken har nemlig i samarbeid med Geelmuyden.Kiese funnet ut at dersom alle blodgivere spontant forteller om sine positive opplevelser på sosiale medier, så kan de nå rekrutteringsmålene sine på 30.000 nye blodgivere. Og man oppfordres til å oppfordre andre til å la seg rekrutere. Det er veldig grasrot over det og helt uten snev av kjedebrev - helt sant! Sorry, det der var et dårlig forsøk på ironi. Det hele gav meg en fullskala magefølelse av astroturfing, klengenavnet på teknikken der man skaper og driver en tilsynelatende bottom-up grasrotbevegelse gjennom å investere i en top-down, styrt og planlagt prosess.

Men la meg alikevel blogge om Blodbanken og hvordan jeg idag fikk en alvorlig samtale på enerom etter å ha krysset av «feil» på skjemaet deres. Det var ikke spørsmålet om jeg hadde trukket på gata i afrikanske storbyer siste trettidøgn som var problemet, men spørsmålene om jeg var villig til å la blodet brukes til forskning og om jeg var villig til å la det eksporteres.

Siste uka var det en liten - og tilsynelatende allerede neddysset - skandale om hvordan medisinske prøver ble lagret gendatabanker og eller brukt til forskning uten at prøvegiver visste om det. Så jeg tenkte i et sekunds innfall at de kunne få blodet til å bruke medisinsk, men ikke til å forske på. Og det er i Norge blodmangelen er, så hvorfor skal de eksportere det? Så «nei» ble svart på hvert av dem.

… og så kom turen i enesamtalerom. Etter alle de mer eller mindre irrelevante spørsmålene om hva jeg ikke hadde gjort siste månedene, så kom vi til sakens kjerne. Man hadde sett at jeg hadde krysset av på «nei», og man lurte på litt rundt det. Jeg svarte at jeg ikke så noen grunn til å eksportere blodet. «Ja, men det er vi nødt til, blodet prosesseres i utlandet og kommer så tilbake, så det går ikke an å krysse av nei der.» «Hvorfor er spørsmålet der om det ikke kan krysses av på?» «Det blir likevel brukt i Norge.» Det ble endel frem og tilbake, som jeg oppfattet som å diskutere med en murvegg, og jeg gav opp og bad henne endre det.

«Og så var det spørsmålet om forskning.» Jeg fortalte at jeg var kritisk bruken av medisinske prøver til forskning uten at den som hadde avgitt prøven var informert og/eller et relevant register var blitt vasket mot. «Du blir alltid spurt først.» «Men jeg vil det skal brukes medisinsk, ikke forskes på.» «Det tas separate prøver om det skal forskes på.» …. og slik utvekslet vi forbisnakkinger og pinlige pauser i flere minutter inntil jeg gav opp og sa jeg skulle endre det.

Og ikke før hadde jeg strøket over «nei» og krysset av i «rett» rubrikk, så fikk jeg beskjeden: «Ja … ikke for at det er noe press, altså.»

Javel, ikke noe press? Forbanna løyner!

«Du er like velkommen til å gi blod om du svarer ja eller nei.» Står det på denne rubrikken. Yeah, right.

Så i går - på Blodgivningens dag 2011 - raste Blodbankens omdømme hos meg temmelig langt nedover. Astroturfing med Geelmuyden.Kiese, pyntespørsmål på skjemaene sine, og «intet press» på å svare rett på skjemaene. Tsk-tsk.

Så ja, jeg vil oppfordre alle til å melde seg å gi blod, men jeg vil samtidig oppfordre gamle og nye blodgivere til å krysse av «nei» på disse to spørsmålene. De kan få blodet mitt for å bruke det i Norge. Hvis de vil ha materiale til forskning så får de hente det annetsteds fra. Og hvis de ikke klarer å formulere skjemaet slik at de kan skille mellom fri eksport av blodet og nødvendig prosessering i utlandet, så er det i bunn og grunn deres problem, ikke mitt.

Og så vil jeg oppfordre Blodbanken til å rydde litt i intern etikk.