Hurra, første gang på flere år!

I går løp jeg oppover trappene to trinn om gangen - uten noe smertestillende! Jeg tror det er første gang på flere år. Rundt jul i 1997 eller 1998 snublet jeg i en trapp og vrikket ankelen. Etter det haltet jeg rundt og hanglet i sterkt varierende form, og etter noen år satt det seg i knærne og ørten andre steder.

For å gjøre en lang (og stort sett kjedelig) historie kort: For to år siden tror jeg at jeg kom på sporet av hva som egentlig var problemet og fikk gjort noe med det. Siden har blitt bare gradvis bedre og bedre. Nå kan jeg altså til og med løpe opp trappene på gode dager - mens jeg tidligere måtte ta halve trinn, støtte meg til gelenderet og mumle eder og forbannelser. Det er da en pokker så god forbedring!?

Akkurat nå har jeg veldig lyst til å peke nese til fastlegen min, som foreslo at jeg kunne jo få diagnosen fibromyalgi hvis jeg hadde lyst - helt uten å forsøke selv den nokså tåkede diagnosen for å avgjøre det. Og som tidligere hadde sendt meg til fysioterapeut: «det er i orden på et par uker» og «du trenger ikke noen spesialist, for en hver fysioterapeut kan fikse det». Eller til de som mente at det sikkert var vekta mi som hadde slitt ut knærne - bare pussig at den samme betentheten også satt i fingerleddene, da. Kanskje ikke til fysioterapeuten, for han forsøkte i to-tre måneder til ende med alle mulige og umulige varianter (og jeg satte foten - no pun intended - ned da han ville forsøke akupunktur). Dog tror jeg det var en tabbe av ham å dytte meg ut på styrketrening sålenge kneet verket og var så betent. På den tiden torde knapt nok Magni krype inntil meg i senga uten å varsle meg først, for traff hun et ømt punkt skrek jeg av smerte.

Men det er forhåpentligvis historie nå.