Intervjuet for radio - igjen

Jeg kommer nettopp fra et intervju med Norgesglasset på P1. Det begynner nesten å bli en vane å bli intervjuet, men det er ikke min «skyld». Det er Ole Martin Hansen som er årsaken. Han har et utadvendt vesen, en allsidig interessesfære og et enormt kontaktnett, slik at alle journalistene (i alle fall de som dekker Norge-rundt-stoff) finner ham. Hele tiden. Jeg er bare haleheng. Jeg tror hans første opptrednen var mens han var i førstegangstjenste ifm med UFO-klubben som de hadde. (Apropos, spør ham om melkeseparatoren som de fant med ekkolodd i Fæmunden!) Så jeg har vært på radio ifm datamuseum, geocaching, gullvasking og gud vet hva annet.

Men alle disse seansene gjør i det minste at jeg begynner å se noen fellestrekk ved journalister, i alle fall radiojournalister. De har alle sammen lagt hodet interessert på skakke, sett deg rett inn i øynene, fulgt intenst med og smilt fra øre til øre. Jeg tror de lærer det på kurs.

Vanligvis når man stopper å prate i en dialog, tar motparten opp ballen etter ett til to sekunder - om ikke med snakk, så med et grynt, et «jaha» eller en visuell reaksjon. Dersom det går 5-6 sekunder uten at motparten i dialogen gir noen indikansjoner på at de har forstått at du er ferdig med å prate, så blir det en av de pinlige pausene som en forsøker å tette med å prate mer. Det er det som de vil. Det er fascinerende.