PuuUUUuuuus, hvor eeeeer du!?

Broca så veldig skeptisk ut da jeg plutselig begynte å lokke på en katt, mens jeg lyste rundt om under og oppover trær. «Åffer driver du og lokker på en katt?» spurte han. Vi var ute for å finne en geocache som han hadde lett etter flere ganger, men ikke funnet, og som jeg hadde funnet tidligere. Nå hadde jeg lovet å hjelpe ham med noen «tampen brenner» dersom han begynte å gå feil.

Men ett av poengene med geocaching er jo at muggles ikke skal forstå noe, muggles er de som ikke driver med geocaching. Jeg setter min ære i å både finne, oppdatere og legge tilbake en cache uten at muggles forstod noe som helst. Og i kveld var cachen like ved en relativt trafikkert gangvei. Så hver gang det kom noen slo jeg over i «gal person». En gang «foreleste» jeg for Broca om bjerka og dens sosiale virksomhet, mens neste gang lot jeg som jeg lette etter den fiktive katten.

Poenget er at om forbipasserende hører hvisking som «fant du den», «er den her» og «hvor tror du de har gjemt den?», så kommer de kanskje tilbake for å lete selv, og kanskje ødelegger de cachen. Men dersom noe som minner om en gal treforsker, en som leter etter katten sin, en som er ute for å se på stjernene, en steingal hobbygeolog, en sær amatørbotaniker (fungerer ikke så bra om vinteren), en naturfotograf eller noe slikt så rister de bare på hodet og går videre.

De som ikke er geocachere vil ikke forstå. Det er bare slik.