Det var Gud som ba meg gjøre det!

George W Bush har en lang forhistorie med å «eksternalisere» tabber, det vil si å legge ansvaret for ting som ikke fungerte på andre. Denne holdningen er for så vidt ikke unik for ham, og den fanges i det engelskspråklige uttrykket «Success has many parents, while failure is an orphan».

Nylig har BBC satt søkelyset på bakgrunnen for irakkrigen. Kort fortalt hevder Bush at Gud bad ham invadere Irak. Sitatene fra en artikkel i Common Dreams er illustrerende: «I»m driven with a mission from God. God would tell me, «George, go and fight those terrorists in Afghanistan.» And I did, and then God would tell me, «George go and end the tyranny in Iraq,» and I did.». Sitet er gjenfortalt av Nabil Shaath som ikke er en objektiv aktør, men andre har fortalt lignende som styrker den generelle tonen.

Dette minner meg om historien om han som bortforklarte sitt ansvar etter en bilulykke med at det var ikke hans skyld, for GPS»en sa at han skulle kjøre slik. Nå er ikke poenget å trekke sammenlikning mellom Gud og GPS, men å påpeke at man har et personlig ansvar for å konsistenssjekke stemmer man hører - enten de kommer fra dashbordet eller synes å oppstå inne i hodet sitt. Og dersom man handler etter dem, så ligger ansvaret for konsekvensene på en selv, ikke på GPS-produsenten eller en gud.

Men det illustrerer også hvilket myrhøl irakkrigen er i. Bush er kanskje vant til og bekvem med å fingerutpeke en «ansvarlig» i administrasjonen når noe ikke går hans vei. Men dersom det var Gud som var gav han rådene, er det ikke like enkelt, for man kan ikke erklære Gud som syndebukken og sparke ham. Dermed sitter vi i en situasjon der det ser man insisterer på at det er riktig, samme hvor galt det måtte se ut, og der «to stay the course» er slagordet. Ikke rart at George ser forvirret ut. La meg tippe at han søker trøst i Jobs bok i det siste.

Det sies at det var president Truman som først sa «The buck stops with me», Det er et uttrykk som presidenter og ledere av alle typer har brukt siden, og det formidler et ansvarsbegrep som går utover et aktivt, medvirkende ansvar. Det betyr at lederen også er overordnet ansvarlig selv når han ikke er direkte ansvarlig - ansvar gjennom en unnlatelsessynd, gjennom ikke å ha oppdaget noe viktig eller gjennom å ha ignorert noe som fikk lov til å gå galt. I Ynglingssagaens tid sies det at man ofret kongen når det var uår. Det virker barbarisk på oss fordi kongen tross alt ikke var ansvarlig for været og uårene. Men på den annen side, det var kan hende ikke kongens ansvar for uåret men kongens mangel på å organisere samfunnet så det kunne møte uåret som var grunnen.

Det er dette overordnede ansvaret som Bush ikke synes å ville ta. Og han tross alt heldig, siden den barbariske skikken fra Ynglingsagaens tid - takk og pris - er borte.