En dårlig dag på jobb ...

Dagens rykter og spekulasjoner rundt Washington generelt og Det hvite hus spesielt gir nostalgiske assosiasjoner. Jeg husker tilbake til en tid med en yrkesgruppe som idag er like utrydningstruet som skreddere, bøtkere og grovsmeder. Jeg tenker på kremlologene: de som studerte alt som skjedde i Kreml og kunne fortelle hvem som var på vei opp eller ned, som kjente til alle ryktene, og som kunne tolke slike signaler som rekkefølgen på bordsetninger, og som kunne lese mellom linjene i Pravda og tolke det for oss.

Det ser ut til å ha dukket opp en lignende yrkesgruppe i USA, med den store forskjellen at de ikke er betalt av fremmede makter, og at den nye gruppen av Washingtologer tolereres heldigvis. Det er morsomt å lese deres vurderinger, men viktigere er at antallet deres er er et termometer som forteller hvordan det står til i hovedstaden.

Foreløpig siste analyse kommer fra Tom DeFrank, som er Washington Bureau Chief for New York Daily News, som har skrevet en kort artikkel under tittelen “Bushies feeling the boss» wrath”. Det er en artikkel som er pakket med høydepunkter - om ikke journalistisk så i alle fall på andre måter. Noen utdrag:

Bush is so dismayed that «the only person escaping blame is the President himself,» said a sympathetic official, who delicately termed such self-exoneration «illogical.» og:

Presidential advisers and friends say Bush is a mass of contradictions: cheerful and serene, peevish and melancholy, occasionally lapsing into what he once derided as the «blame game.» They describe him as beset but unbowed, convinced that history will vindicate the major decisions of his presidency even if they damage him and his party in the 2006 and 2008 elections.

Dersom det som skrives er korrekt (merk at det er et «hvis»), så gir det et innblikk i Bush-administrasjonen som både er interessant og skremmende. Få har beskyldt ham for å være noen stor og erfaren politiker før han ble president. Det ble bygget opp et image rundt ham. Hans opptredner ble nøye regissert og talene hans ble finpusset av retorikere. Nå virker det som han har levd seg inn i rollen og har begynt å tro på staffasjen.

Det minner meg om atskillige andre herskere som på grunnlag av sin enorme - ofte eneveldige - makt mister bakkekontakten. De starter å leve i sin egen verden. Makt blir bare et middel til å bringe virkeligheten i samsvar med deres egen verdensforståelse. Dette er mulig bare opp til et visst punkt. Deretter kan det takles på to mulige måter. Enten møter man bokstavelig talt virkeligheten med en ubehagelig bratt læringskurve. Eller så kutter man fortøyningene til virkeligheten og lever videre i fantasiverdenen sin.

Det er personene i den siste kategorien vi hører mest om, for de flipper spektakulært ut. Milosevic er et eksempel, han sitter i retten i Haag og insisterer på at han er Serbias president, og det sies at han tror det selv. Det ble sagt at Napoleon på St. Helena satt og førte krigene videre på de gamle stabskartene sine. Hvordan Bush kommer til å talke det er vanskelig å si. Men heldigvis har USA spredd makta på nok personer med tilstrekkelig gangsyn til at Bush ikke kan få tatt dette helt ut. … tror jeg, da.