Embetsmenn på ville veier

Aftenposten hadde torsdag et oppslag om norske embetsmenn som bak ryggen på politisk ledelse i sine departementer har lekket interne synspunkter og tanker fra departementene og har oppfordret den amerikanske ambassaden om å legge press på ministerne der disse ikke ble oppfattet som tilstrekkelig USA-vennlige.

Dette er oppsiktsvekkende fordi norske embetsmenn skal være upartiske og følge politisk ledelse lojalt - uansett egne meninger. Slik har man ønsket det for å få stabilitet i statsadministrasjonen. De embetsmenn som ikke klarer dette, misbruker sin tillit og det bør få konsekvenser for dem. Om dette er utbredt må det få konsekvenser for organiseringen av departementene. Dersom de virkelig har så sterke «pro-USA-instinkter» så kjenner de sikkert godt til og har få problemer med den amerikanske skikken med å skifte nær sagt hele embetsverket når regjeringen skifter. Ikke at det er noen ønskelig modell, men det minimerer i alle fall muligheten for saboterende embetsmenn med personlige agendaer og left-over tankesett fra tiligere regjeringer.

Det er også interessant å sammenligne disse embetsmennene med Arne Treholt. POT klarte aldri å bevise at han overleverte viktige dokumenter, og trolig gjorde han heller ikke det. Muligens drev Treholt og russerne et skyggespill som Treholt oppfattet som at han deltok i en slags privat-diplomatisk kommunikasjonskanal, mens KGB oppfattet det litt mer som om de jobbet med å opparbeide en kommende spion. Når man fikk Treholt så strengt dømt, var det på bakgrunn av det stinkende og tvilsomme pengebeviset, som «beviste» at han hadde fått penger, hvilket «beviste» at han måtte ha overlevert viktige dokumenter, hvilket «beviste» at han var storspion, hvilket «beviste» at han ikke hadde skrupler med å overlevere hva som helst, hvilket «beviste» at han overleverte alt han hadde tilgang til. Nåja, de to siste leddene gikk faktisk ikke retten med på, men det var i den retningen aktor argumenterte.

Embetsmennene i sakene som er nevnt i telegrammene fra den amerikanske ambassanden synes å ha blottlagt interne norske synspunkter og forhandlingsposisjoner, og har dermed undergravd den politiske ledelsens forhandlingsposisjoner og indre liv. Hadde de gitt tilsvarende opplysninger til den daværende sovjetiske ambassaden, hadde de utvilsomt blitt oppfattet som spioner - og saken hadde trolig blitt minst like alvorlig som Treholtsaken ble i sin samtid.

For alle andre ambassader enn den amerikanske ville dette være et innlysende problem. Men i visse kretser oppfattes det ikke som et problem nettopp fordi det er den amerikanske ambassaden. For amerikanerne er jo våre venner, og vi har jo et så dypt og godt vennskap(tm) til dem. Men er dette vennskapet egentlig så rosenrødt? Utfra telegrammene som er lekket virker de mer som pushy, arrogante og små-diktatoriske foreldre enn som venner. Og dessuten er det konkurranse også på ramme alvor mellom USA og Norge, spesielt når det kommer til å legge til rette for eget næringsliv.

Nylig skjedde noe lignende i Tyskland, der en rådgiver i regjeringen gav rapporter til ambassaden om regjeringens indre liv. Han fikk såvidt jeg husker en bråstopp i karrieren, og strengt tatt burde enkelte norske embetsmenn følge etter ham i den løypa.

Og om jeg virkelig skal konspirasjonsteoretisere meg halvveis inn i paranoiaen, så tenker jeg at disse plaprende embetsmennene i norske departementer neppe synes de har gjort noe som helst galt. Trolig innser de at de har et krav på seg om lojalitet overfor politisk ledelse, men de føler nok også de har et enda større krav til lojalitet overfor «det egentlige Norge» - et slags vagt og litt udefinert Norge som står hevet over ulike regjeringer som måtte komme og gå, og et Norge som tilfeldigvis matcher godt med deres egne, personlige synspunkter. Og om den analysen er rett - og det er heldigvis et hvis - så er de (og vi) virkelig ute å padler i urent farvann.

Saken er også et ypperlig eksempel på hva Assange ønsker med Wiki Leaks. Han er ikke «ute etter» USA som sådann. I stedet er han ute etter å vrenge ut i all offentlighet den informasjonen som går via de hemmelige kanalene der maktmennesker kommuniserer seg imellom og der de ekskluderer oss andre. Det er den typen hemmelige kommunikasjonskanaler som gjør at man kan late som vi alle har et fint og flott demokrati, mens det i virkeligheten er «gutta på bakrommet» som legger alle de fundamentale premissene og som trekker i de viktige trådene. Joda, det finnes legitime grunner for hemmelighold, men forbausende mye av hemmeligholdet synes å være motivert utfra et ønske om å skjule eget dobbeltspill. Om nettverkene, det unødige hemmeligholdet og kommunikasjonskanalene mister sin ekskluderingsevne, tvinges disse skjulte og konspiratoriske nettverkene ut i åpent terreng, der de tvinges til å sameksistere med en fri presse og et åpent demokrati. Dét er i alle fall motivasjonen for Assanges store prosjekt. Det er mindre et spørsmål om det er en korrekt analyse enn det er et spørsmål om det er gjennomførbart, men det har i det minste en megalomanisk storslåtthet over seg.