USA kommer til å angripe Iran

Det høres ut som fullstendig idioti, men sålangt jeg kan se er det nettopp hva som kommer til å skje. Fra Washington er det trappet opp en propagandakrig parallelt med at det meldes fra anonyme kilder at forberedelser til et krigsangrep er underveis. Jeg sitter med samme følelsen som før Iran-krigen, der det var tydelig i månedsvis i forkant at det ville bli en invasjon - selv om det ble utført en masse diplomatiske pliktøvelser.

Unnskyldningen er at Iran ønsker å anrike uran, noe som alle de av Bush utpekte «bandittstatene» har ønsket å gjøre i ren selvhevdelse og selvforsvar (i tillegg til at det selvfølgelig er praktisk i aggressiv sammenheng). Problemet er bare at USA ser ut til å sabotere alle muligheter for å løse dette på fredlig måte - det virker som de mener en krig er viktigere enn en løsning. Jeg har ikke fordøyet dette skikkelig, og sant og så har jeg skulket nyhetslesning de siste ukene fordi det er så fortvilende tydelig hvilken vei det går. Men her er noen momenter:

• USA mangler soldater til å kunne invadere Iran. Selv om de kunne flytte ut alle som idag er bundet opp i Irak, og de kunne resykle alle som er mellom to utplasseringer, så ville de fremdeles ikke ha nok soldater. Derfor må det bli en bombekampanje, ikke en invasjon utover besettelse av noen få, utvalgte punkter.

• Unntaket fra forrige punkt, er dersom Rumsfeld ennå ikke har lært. Det var han som var hjernen bak tanken om at «egentlig trenger vi ikke så mange soldater dersom de bare er effektive.» Den fungerte ikke i Irak, og den kommer ikke til å fungere i Iran. De eneste som ikke har brukket ryggen på en rask invasjon av Iran er Alexander den store og Djengis Kahn, og begge ledet digre hærer.

• Den samordnede kritikken mot Rumsfeld fra flere pensjonerte generaler den siste tiden kan tyde på nettopp at han planlegger noe som nåværende og gamle generaler anser som galskap. Offiserer i tjeneste kan ikke kritisere politisk ledelse, for da blir de sparket (ref Gen MacArthur i 1951). Det er tett kobling mellom generaler med og uten uniform, og kritikken fra de pensjonerte målbærer nok synspunkter fra de som fremdeles er i aktiv tjeneste.

• Iran er digert, og det har i liten grad indre motsetninger som du kan spille på for å splitte folket (som man gjorde i Irak).

• Iran har ikke en styrende elite som kan omvendes, lokkes eller tvinges til å styre for USA - etter at de på toppen er luket ut. Dette kunne man ha gjort i Irak, men hatet til Baath-partiet hos USAs quislinger var så stort at man sparket ut alle Baath-medlemmene kollektivt. Mange mener at dette var den viktigste bidragsyteren til problemene i Irak. Men selv om man nå skulle ha lært, er dette ikke mulig å bruke dette trikset i Iran, for her er forskjellen mellom USA og Irans prestestyre dyptgående og konseptuell.

• Taktiske atomvåpen kommer til å bli brukt. Iran har gravd dypt, og de har sikret sine installasjoner bra. De har hatt god tid til både å planlegge og å implementere. De kjenner til de fleste våpnene og mulighetene som vil møte dem. Ingen andre opsjoner vil ta USA helt til mål, utenom taktiske atomvåpen over de kjernefysiske installasjonene. Det synes også være politisk vilje (ja, til og med entusiasme) i republikanske kretser for å ta i bruk taktiske atomvåpen. Det er akkurat det «rette» midlet for å skape den «shock and awe» som de mener at liberalere, blautfisker og andre demokrater hindret dem fra å bruke i Irak, og som skulle ha fått irakerne til å innse at motstand var nytteløst.

• En antiatomvåpen-gruppe (jeg tror det er Organization for concerned scientists) har laget et scenario der selv små atombomber gir over en million drepte, og atomskyen strekker seg inn over Pakistan.

• Når taktiske atomvåpen blir brukt, kommer det til å skape en avsky-reaksjon i resten av verden som USA neppe er forberedt på

• spesielt siden begrunnelsen for å gå til krig er å forhindre at Iran skal kunne utvikle atomvåpen. I verste fall kan det på kort tid overskygge den samlede negative PR-effekten av både Vietnamkrigen og Bush-administrasjonens handlinger.

• Irans demokratibevegelse har vært og er bundet og bastet, dels på hjemmebane av prestestyret i Iran, og dels av omfavnelsene og lovpriselsene som de ufrivillig har fått fra Bush m.fl. Disse har bidratt til at de på hjemmebane fremstår eller kan fremstilles som overløpere og håndtlangere for en fremmed, aggressiv makt.

• Ryktene fra Washington er at man har lullet seg inn i overbevisningen om at dersom man bare bomber Iran «på riktig måte», så kommer folket til å kaste av seg prestestyret og det blir en demokratirevolusjon. Det er meg fullstendig uforståelig hvor de har fått en slik oppfattelse fra, og jeg klarer ikke å se noen historisk presedens for dette. Den stiller i samme klasse som oppfatningen om at irakerne skulle ha møtt USAs styrker med blomster i gatene.

• Slik som meningsmålingene peker for Bush, er det av største viktighet for ham å gjøre noe omveltende før valget i november i år. Selv om dette ikke er et presidentvalg, er det en reell mulighet for at republikanerne mister kontrollen i begge kamre i Kongressen. Dermed vil han også kunne utsettes for riksrett (dvs impeachment). Det er ikke mangel på tvilsomme handlinger å anklage ham for, men hittil har hindret vært at republikanerne kontrollerer det organet som skal avgjøre en slik riksrettssak.

• Jeg tror en bombekampanje vil komme i september pluss/minus en måned. Det er mulig, men lite trolig at det kommer før. Den kan avverges dersom Iran legger seg flate, men det er svært lite sannsynlig. Den kan også avverges dersom den amerikanske opinionen reiser seg i masseprotest men det er neppe sannsynlig. Jeg tror ikke det er noen show-stopper om det skulle bli veldig tydelig at man vil tape mer i valget dersom man starter bombingen enn uten, for jo dårligere det går i meningsmålingene, jo mer desperate blir de.

• President Bush har ifølge personer som står adminstrasjonen nær en messiansk overbevisning om at det er hans misjon som president å avvæpne Iran, og dermed avverge et nytt Holocaust. President Ahmadinejad i Iran har satt spørsmålstegn ved Holocaust og har sagt at Israel må utryddes. Ahmadinejad blir visstnok åpent omtalt som «Hitler» i Bush-administrasjonen.

• Hva kommer dette til å gjøre med oljeprisene, som har passerte rekordhøye 70 USD pr fat? Iran styrer en god del av verdens oljeproduksjon, dels gjennom at de selv produsere mye olje (etter hukommelsen ca 4 prosent), og dels ved at de har en ypperlig strategisk posisjon ved det smale stredet ved inngangen til Persiabukta. De kan derfor stenge av mye av oljen fra gulfstatene. Det er naivt å tro at de ikke vil forsøke å ramme USA og andre dersom de blir atombombet. En krig der kommer til å sende oljeprisene opp i et tresifret antall doller. (Kanskje enda mer dersom dollaren skulle ta en støyt of falle som følge av boikotter, sanksjoner og annet.)

• All oljen fra gulfstatene må enten gjennom rørledninger eller via skip som så må gå igjennom Hormuz-stredet. Dette er smalt, og det er gjør en dyp buktning inn i Iran. På Iransk side er det fjellrikt med ypperlige muligheter for å sette opp rakettbatterier som kan senke skip som går igjennom stredet. USA klarte aldri ødelegge vesentlige deler av Iraks Scud-raketter, siden de var mobile og lett å gjemme. Det er lite sannsynlig at de vil være mer heldige med Irakiske rakettbatterier.

• Argentina hadde fem Exocet-raketter (og klarte å senke to britiske skip med dem - de hadde trolig klart flere dersom ikke Maggie Thatcher hadde tvunget ut rakettkodene fra franskmennene). Iran har etter sigende et tresifret antall av slike raketter. Selv om forsvarsmekanismene på krigsskip er blitt bedre siden Falklandskrigen, så vil de trolig fremdeles være effektive mot oljetankere.

• I tillegg har Iran et ukjent antall russiske Sunburn-raketter, som er temmelig ukjente i bruk, men som sies å være skremmende effektive. Blant annet er de spesielt rettet inn for å senke hangarskip.

Det er mulig at det bare er et skremmespill eller kanonbåtdiplomati, men du skal aldri true med det du ikke er villig til å gjennomføre - Irans president er tilsynelatende med på spillet og forsøker i hvert fall ikke å roe gemyttene. Dersom begge parter ypper beinhardt, og ingen av dem har noe imot krig (ja, kanskje ser krig som nyttig for dem), så blir det raskt krig av selv en fillesak. Tenk sommeren 1914.

Se her, her og her.