Når troen går foran realitetene

I en artikkel av Ron Suskind, presenteres Bush» verdenssyn. Det er altfor enkelt å avfeie ham som en idiot. Det er mer korrekt å oppfatte ham som en overbevist, en troende, en som vet at han har rett. Og sine meninger får han ikke gjennom en diskurs med motstandere om fakta, men gjennom intuisjon, bønn, inspirasjon og råd fra sine aller nærmeste rådgivere.

Artikkelens tittel er «Without a doubth», og beskriver Bush på en prikk. Historieprofessor Juan Cole har en analyse av artikkelen, og han tar Bush på kornet når han gir den tittelen «I can fly!». For Bush og kretsen rundt ham er det viktigste å ha tro på å få ting til – da vil det fungere. Dersom bare alle nei-sigerne og innvenderne og etternølerne og pessimist-realistene kan ledes ut i veikanten og vi kan få inn de som har tro på prosjektet, de som vil forsøke, de som er optimister de som er positive … så vil det fungere.

Her kommer Coles tittel så utmerket beskrivende inn: ikke lytt til de som sier at du ikke kan fly, ikke tenk på Newtons mekanikk, ikke tenk på hva som kan gå galt – bare start, start å fly, «make it happen» …

Når har jeg forsåvidt sansen for positiv tenkning, men det blir farlig dersom den fullstendig frikobles fra realisme. Cole kobler Suskinds artikkel til historien om Mao og Det Store Spranget, der Kina skulle hoppe fra en gammeldags, føydal struktur til en moderende industristat på rekordtid. Ingen skulle komme med innvendinger og motargumenter. Bare sett i gang, implementer det! Men resultatet ble kaos og hungersnød og død for millioner av innbyggere.

Bush og kretsen rundt ham tenker på USA som et imperium. Det er de som setter dagsorden; det er de som definerer målene, det er de som prioriterer; det er de som besitter maktapparatet. Og maktapparatet brukes mot pessimistene og realistene for å sette dem på sidelinjen så de ikke får ødelagt Den Store Planen. Hva er så galt med realister, kan man undre, for det er jo vanligvis et positivt ladet ord. I Bush-leirens vokabular er «reality-based» en negativt ladet merkelapp som beskriver de som ikke klarer å frigjøre seg fra nåets begrensninger, fra dagens paradigmer, de som ikke evner å se fremtidens muligheter. Slike kan i beste fall tolereres som tilsidesatte observatører.

Du ser det i retorikken deres også: motstanden i Iraq kommer fra «dead-enders», mens de selv har «clear vision» og «moral clarity», krigen i Iraq og mot terror var «a crusade» (selv om de gikk tilbake på denne i et forsøk på skadebegrensning). De sier at de som ikke er med oss er mot oss.

For oss utenforstående er det lett å tolke det som retorisk pynt for innvortes bruk blant sine egne, men de mener noe med det. Når de sier at USA er «God»s own contry», og presidenten uttaler at «God works through me», så er dette noe de er overbevist om. Og det skremmer meg, eller rettere sagt, de mulige konsekvensene av dette skremmer meg.