Bildene av Muhammed

Striden om Jyllands-postens publisering av karikaturtegninger av Muhammed har virkelig tatt av, og nettopp har demonstranter brent ned den danske ambassaden i Syria, mens den norske visstnok også er påtent. Jeg har egentlig distansert meg fra spørsmålet, men det er saken som ikke vil gå bort, så jeg kan like gjerne går løs på den.

Saken er egentlig grei (IANAL!). Koranen er basis for mulimsk lov og den sier at man ikke skal avbilde Muhammed. Men den gjelder ikke over norsk lov, som ikke forbyr en slik ytring. Det er mulig at slike tegninger ikke ville kunne publiseres i land som følger muslimsk lov, men de er lov å publisere her i Norge. Punktum.

Men at noe er lov betyr ikke at det nødvendigvis er god takt og tone, og slett ikke at det er etisk og moralsk riktig. Jeg synes det er barnslig av Magazinet å publisere disse tegningene i den konteksten som de ble publisert. Og jeg mistenker sterkt at de gjorde det bare for å kaste bensin på bålet. Jeg har oppfattet det som om Jyllandsposten gjorde det for å skape en debatt og å sette fokus på et tema - og begge deler har de klart til gangs. Jeg kan i større grad unnskylde Jyllandsposten ønske om debattskaping enn jeg klarer å se noe forsonlig i Magazinets provokasjon - som mer er egnet til å avspore debatten ved å forsterke motsetningene.

Mange religioner - og kanskje spesielt de dualistiske og monoteistiske, så som kristendommen og islam - har et grunnsyn av eksklusivitet: det er dem og bare dem som har rett. I varierende grad og til ulike tider har andre blitt alt fra fiendtlig ignorert til henrettet. Denne eksklusiviteten er inkonsistent med et åpent, fritt og pluralistisk samfunn. Miljøer innen både islam og innen kristendommen hadde nok mer enn gjerne villet være lovgiver, anklager og dommer overfor resten av samfunnet, på bakgrunn av sine «gudegitte» læresetninger. Jeg mener at disse grupperingene umulig kan ha fått med seg hva som har skjedd fra renessansen og fremover - eller kanskje de har fått det med seg men ønsker å se bort fra det.

Jeg mistenker at bakgrunnen for at Magazinet republiserte disse tegningene var ren og skjær skadefro provokasjon, altså den fordi-jeg-kan gleden ved å gni noe inn sammen med godt med salt hos sine meningsmotstandere, den motivasjonen som bare har til hensikt å fremprovosere en reaksjon og skru opp konfliktspiralen enda en omdreining. Jeg har særdeles lite til overs for Magazinet og deres kumpaner, men deres ytringsfrihet står over noens gruppes rett til å hevde et gudommelig krav på presedens over loven.

Men vi skal klare å ha i mente Magazinets insistering på at ytringsfrihetens står over religiøse lover og edikter, over religiøse gruppers følelse av forulemping og over hva som er godt takt og tone. Og vi bør huske akkurat det til neste gang Magazinet eller deres like kommer og vil stoppe en lignende ytring - bare fordi den er rettet mot deres egen variant av stivbent og gammeldags overtro.

Jeg har alltid syntes at Hedningesamfunnet har vært barnslige og useriøse. Jeg tror nok at jeg som ateist ikke er så uenig i deres grunnsyn, men jeg har ikke pleid å være enig i deres valg av form og format. Men Magazinet er i ferd med å ta dem igjen. Dersom jeg tvinges til å velge side, så vet jeg hvilken side jeg kommer til å falle ned på.