NTNU og reklamepengene

Klassekampen har et oppslag idag om at NTNU er det norske universitet som bruker mest penger på reklame overfor potensielle nye studenter, og eksemplifiserer med at man har sponset Tour de France. Jeg har ikke overdreven tillit til journalisters evne til å presentere saker - det er vel VG og Dagbladet som har desillusjonert meg - men Klassekampen gjør her en rimelig bra jobb.

Kjernen er hvorvidt NTNU bedre kunne brukt reklamepengene på undervisning og forskning - oppgaver som kan suge opp nærmest ubegrensede midler. Argumentene går på at siden det er et endelig antall potensielle studenter hvert år, så skaper ikke reklamen noe nytt, den bare omfordeler mellom universitetene, og det er forsåvidt korrekt.

Men den kritikken ignorerer en dypereliggende mekanisme, nemlig at regjeringene i temmelig mange år har ønsket å skape konkurranse mellom universitetene. Noen regjeringer er mer hissige på det enn andre, men alle har de dyttet på i den retning. Konkurranse er bra, må vite. Det vil ikke gi mening om man skulle be universitetene konkurrere om studentene, uten å la dem bruke reklame og andre markedsføringstiltak.

Hvilke mekanismer er det så som skaper konkurransen mellom institusjonene? Jeg vet lite om hvordan man fordeler undervisningsmidler mellom universitetene, men la oss se på konkurransen innad ved NTNU. Der får instituttene penger etter «vekttallsproduksjon». Når en student har avlagt en eksamen i et fag ved NTNU, så pipler det etterhvert inn noen kroner på det aktuelle instituttets budsjett. Innad ved NTNU betyr det at alle institutter er interessert i å vinkle fagene så de blir interessante or relevante for studentene, og å sørge for at undervisning leder flest mulig i mål til en bestått eksamen - den dypt hatede underveisevalueringen er et middel for å få til dette.

Når søkere i disse dager får ja-brev fra NTNU, så er det etter en komplisert prosess. Et institutt med tidligere opptak på 100 studenter kan regne med å få ca 100 påfølgende år. Opptaksstørrelsen justeres opp eller ned avhengig av søkermasse og karaktergrenser, slik at de mest populære linjene gradvis øker og de minst populære synker. Disse justeringene skjer både på våren når man estimerer neste studieårs kullstørrelser, og nå i juli når man kompenserer litt ved å fordele en pott med uallokerte studieplasser til de linjene som har de beste søkerne som ikke kom inn på ordinert opptak.

Hva betyr det for et institutt? Dersom man kan få flere søker, så går generelt også karaktergrensene oppover, og man får flere studieplasser. Når studentene så er tatt opp, sørger studieplanen for at de tar de fleste fagene sine ved instituttet, og det er studiepoeng som gir uttelling som kroner på budsjettet og dermed lønn til proffene. Farene ligger i nivåsenkning for å få flest mulig igjennom, strømlinjeforming der et fag kan tape sin sjel, samt mindre tverrfaglighet dersom et institutt tvinger studentene til å ta de fleste fagene på hjemmebane.

Et institutt som ikke klarer å opprettholde antallet studenter vil leve på synkende studenttall (mindre arbeid!) og synkende budsjetter (mindre penger). Eksemplet fra KK-artikkelen om institutter der de ansatte ikke har råd til penner og blyanter er illustrerende. Jeg vet ikke hvilket institutt det siktes til, men jeg tror jeg forstår så altfor godt hva som har skjedd: På stigende studenttall har man ansatt etter inntektene som studieproduksjonen har gitt, men opptakstallene har en økonomisk horisont på studieløpets lengde - altså fem år. Når så studenttallene synker, så forblir lønnsutgiftene høye, mens inntektene synker, og siden lønnsforpliktelsene skal prioriteres, så blir det ingen penger igjen til noe annet. Derfor er det dønn viktig for et institutt å utrettelig arbeide for at dets studier er mest mulig populære, og at en eventuell nedgang i søkermassen ikke kommer raskere enn lønnsforpliktelsene synker ved naturlig avgang.

Er det et lurt system for finansiering av undervisning? Tja, det fungerer på sitt underlig lille vis, og det har sine fordeler og ulemper. Man kunne ønske seg et annet system uten ulempene og med flere fordeler, men det er lett å tro at gresset er grønnere i en annen økonomisk modell.

En annen viktig del av universitetene er forskningen, og det er likeens der. Når en forsker har publisert noe, registreres det i en nasjonal database. Publikasjoner utløser belønning til forfatternes institusjon med masse, litt eller ingen penger avhengig av tidsskriftets vitenskapelig status. Kontaktnett er ofte en forutsetning for en høy publikasjonsrate, så for å få rikelig med budsjettmidler, må man a) sikte mot de rette publikasjonene, b) dyrke et nettverk med kolleger, og c) arbeide for å få «sine» tidsskrifter høyst mulig opp på statusrankingen. Og i tillegg til alt dette må man selvfølgelig også både forske og skrive godt.

Man kan mislike disse mekanismene, men de er veldig i tråd med tidsånden, for det er markedsmodeller. Dersom instituttet er populært sett fra studentene synspunkt, så får de disponere flere midler. Dersom en forsker skriver publikasjoner som kolleger verdsetter nok til å utgi i høyt verdsatte tidsskrifter, så får han disponere flere midler. Fordelen med denne modellen er at budsjetteringen kobler mot meritter - til noe som er gjort eller har skjedd - ikke bare til noe som er - som stillingshjemler.

Jeg er ikke uenig med artikkelen, men det er ikke reklamen i seg selv som egentlig er problematisk, men den grunnholdningen som går på en markedstilpassing av studiesystemene - og akkurat der synes jeg Klassekampen stoppet så altfor raskt opp i sin analyse.

Og så jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor NTNU bruker penger på Tour de France, som først starter etter at studentenes frist for omprioritering av studievalg har gått ut. Det høres ut som en dårlig prioritering av bruken av penger.