Nobelpris til Obama

Tja … Hva skal man si. Sukk? Jeg har vanligvis syntes at prisene har vært gjennomgående fornuftig fundert, men her tror jeg komiteen har gjort en tabbe som kan komme til å stille dem ut til spott og spe i et grelt lys i mange år fremover. Mitt råd er å gi administreringen av Nobels fredspris til Island, og jeg skal nedenfor komme tilbake til hvorfor.

For det første er det et spørsmål om hva Obama faktisk har gjort for denne prisen. Det har kommet positive toner fra Det hvite hus siden 20. januar, javel, men det er vel mer en effekt av at han ikke er George W. Bush enn at han faktisk har gjort noe konkret utover hva som forventes av jobben. Vi har begrepet «å hoppe etter Wirkola», men Obama opplever vel mer å hoppe etter «Eddie the Eagle», og det er i seg selv ikke pris-verdig. Og om prisen er en slags påskjønnelse til USA for retur til normaliteten etter Bush, så bør vi ha i mente at USA aldri kastet Bush, han gikk for åremålsgrensa.

Prisen er dessuten en lek med fyrstikker for alle parter. Nobelkomiteen gir prisen til en president som mellom annonseringen og selve prisutdelelsen trolig tar en avgjørelse om opptrapping av styrkene i krigen i Afghanistan. Trapper han opp, stiller han Nobelkomiteen i et forunderlig lys, trapper han ikke opp kommer han til å bli anklaget for å blitt utpresset av denne pristildelingen. Og bedre blir det ikke om vi får et angrep på Iran, selv om det neppe kommer de neste par-tre ukene. Kanskje er nobelforedraget en god anledning til å annonsere opptrappingen av styrkene i Afghanistan - så kan han forklare på Newspeak»sk hvorfor dette egentlig ikke er krig men fred i Nobels ånd.

Amerikanske blogger lister allverdens grunner og motivasjoner, og de leser mangt og mye inn i denne prisen. La meg legge et par hel-norske grunner: a) Jagland blir leder for Europarådet, og dette er aller siste sjanse for å ta et krumspring med en nobelpris; og b) Jagland er kjent for å ville ta modige og visjonære beslutninger - selv om det oftest synes å tippe over mot sjokkeffekt, uforutsigbarhet og uforståelig særhet, og disse beslutningene hans er gjerne tatt som ad hoc skudd fra hofta.

Fortjener så Obama prisen? For å være ærlig, nei. Det er så mange andre de kunne gi den til, han er så tidlig i presidengjerningen sin, og han har knapt gjort noe ennå, selv om han har slått an en ny tone. Alt dette er kjente argumenter, men la meg legge til et par ekstra.

Først, Obama er veltalende og intellektuell, men han kommer til å feile i prosjektene sine. Høyresiden i USA har stort sett kollapset som politisk parti og blitt en sydende møljeaktig bevegelse av hatprat og virkelighetsfjern synsing. De er imot Obama fordi han er demokrat og de kommer til å stikke alle kjepper de rår over i ethvert hjul de måtte finne, ikke fordi de nødvendigvis er uenige, men mest fordi han er demokrat og en demokrat i Det hvite hus er og blir i deres hoder en tilsnikelse og en konseptuell feil. Obama forsøker å samarbeide med dem, men det er som å forsøke å argumentere med en sulten hai. Obama tror de kan overbevises med rasjonelle argumenter, og det vil feile. Høyresiden i USA skaper sin egen virkelighet (vi ville kalt det virkelighetsoppfatning, men for dem er det virkelig), og den styres ikke av fakta og logikk, men av følelser, behov og ønsketenkning.

Dernest, Obama kommer i en kattepine med denne prisen. Handlingsrommet hans reduseres: han kan jo vanskelig starte krig med en nobelpris på lomma. Verre er det at han kommer til å bli beskyldt for ikke å ta de nødvendige militære tiltak nettopp fordi han har den nobelprisen. Ja, kanskje han til og med dyttes mot mer krigsinnsats for å ta brodden av slik kritikk. Muligens har denne pristildelingen mest til felles med tildelingen til Kissinger og De Duc Tho i 1973, en pris som også ble tildelt på et magert grunnlag av fredsforhandlinger, en våpenhvile som var mer realpolitikk enn resultat av et fredsønske, og en etterhistorie som var alt annet enn fredelig.

Videre, vi tror Obama er en slags supermann, og det er kanskje lett å tro når målestokken er Bush. Men Obama har svelget mang en kamel uten at han synes å plages ved det. Han er ikke mindre kynisk politiker enn amerikanske presidenter bruker å være. Han er en kløpper til å fremføre noe midt mellom intetsigelser og selvfølgeligheter, men på en veltalende, motiverende og visjonær måte - med alle de vanskelige ordene som Bush strevet så med. Med Bush hadde man få illusjoner, og selv om det var langt mellom de positive overraskelsene så var det også langt mellom de brutte forhåpningene. Med Obama er forventningspresset så stort at det er vanskelig å se hvordan han kan unngå å bli en skuffelse. Og det er stor fallhøyde.

Dessuten, Obama har egnetlig ikke lykkes i noe han har tatt i som har med krig og fred og sånt. Han slo an en tone i Isreal-Palestina-konflikten, og der fikk han forsikringer fra Israel om stopp i utbyggingen av bosetninger, bare for umiddelbart etterpå å bli ydmyket internasjonalt ved at de trappet opp disse utbygningene. Hva er signalet fra Israel til verden: enten er Obama en tufs uten bakkekontakt og som Israel ikke bryr oss om; eller så er han dønn enig med Israel i utbygningene, han må bare ta noen verbale botsøvelser for ikke å virke altfor enig. Ballen er på Obamas banehalvdel, og han kan selv velge hvilken tolkning han vil sandpåstrø. Til nå har han skjøvet det meste av dette foran seg og konsentrert seg om andre ting, så dønn-enig-teorien står foreløpig sterkest.

Det mest patetiske er hvordan Nobels fredspris er blitt til «Norske stortingspolitikeres fanpris», og akkurat årets pris tydeligjør dette perfekt. Med årene blir det tydelig hvilke uuttalte føringer som ligger i valget av vinnere, for intet stort parti på Stortinget skal føle seg overkjørt av en pristildeling. Nettopp det er vel bakgrunnen for det utvidede prisbegrepet, der selv treplanting kan gi en pris. Det gir seg utslag i både hvem som kan få prisen, og hvem som ikke kan få den. I sistnevnte gruppe er Mordechai Vanunu, som er en moderende speiling av Carl von Ossietzkys avsløringer på 1920-tallet - en av de mest kontroversielle prisene, men også en pris som i ettertid har blitt stående som ett av Nobelkomiteens store øyeblikk. En slik er umulig idag, for det ville tråkke minst ett politisk parti på tærne. Hint: er det noen som lurer på hvorfor KrF stadig er representert i Nobelkomiteen med én fra den harde kjerne?

Alfred Nobel gav det norske Storting myndighet til å kåre vinnerne til fredsprisen. Om jeg ikke husker feil var hans argumentasjon at Norge aldri hadde startet en krig. Dette var før 1940 - som heller ikke var Norges skyld. Men det var også før Irak og Afghanistan. Jeg tviler på at Norge hadde fått det oppdraget idag - faktisk burde Sverige med sin snart tohundreårige nøytralitet være en bedre kandidat. Eventuelt burde Island være en ypperlig kandidat, og jeg synes at Stortinget skal ta konsekvensen av at disse tingene, og la stafettpinnen gå videre til Alltinget.

Kan noen snart se til å dytte Jagland et sted han kan gjøre veldig, veldig liten skade? Åh-ja, Europarådet, de er det jo ingen som bryr seg om, det må vel være trygt? Eller …?