Mobiltelefonkameraet - politiets verste fiende?

Påstander om politivold har alltid fantes, men ofte har slike saker rent ut i sanden ved at påstanden har blitt hengende i luften og politiet har bestridt dem og spilt trumfkortet sitt, som er en eller annen variant over: «Hvem stoler du egentlig på … politimannen med ørten fortjenestemedaler og skryt fra ledelsen, eller han som påstår seg utsatt for overgrep, med tydelig nag til politiet, flere trafikkbøter og en utradisjonell livsstil?»

Der er det kameraet kommer inn i bildet (unnskyld punningen). Selv i disse photoshoppingstider er det fremdeles en kjerne av sannhet i påstanden om at bilder ikke kan lyve - i hvert fall i forhold til hvordan vi mennesker dyrker løynens kunst. Og vi ser hvordan politiets fremstilling ikke alltid understøttes av mobiltelefonvideoene.

Her er en sak fra New York, der en deltaker i «Critical Mass» blir anholdt av en politimann og buret inne. «Critical Mass» er en bevegelse for sykler og mot biler, og samler sykkelister til å sykle i gatene, gjerne høylytt og «in-your-face» overfor bilistene. Jeg tviler ikke på at mange bilister, og sikkert også denne politimannen, kan føle seg personlig provosert når sykkelister med fandenivoldsk freidighet bare begynner å bruke gata der bilene tidligere har vært nærmest enerådende. Relativt sent går det også, og noen og enhver kan vel pumpe opp blodtrykket når tidsplanen kollapser bare fordi noen har bestemt seg for demonstrativt å sykle rundt i gatene. Men det er likevel ikke kjernepunktet, men hvordan og hvorfor sykkelisten ble anholdt og deretter tilbragte 26 timer bak gitteret. Én versjon kan vi lese utfra rapporten som politimannen gav:

Deponent [dvs arresterende politimann] further states that upon instructing the defendant to cease the above-described conduct [kjøre midt i veien og hindre biltrafikken], the defendant steered the defendant»s bicycle in the direction of deponent and drove defendant»s bicycle directly into deponent»s body, causing deponent to fall to the ground and causing deponent to suffer lacerations on deponent»s forearms.

I lys av videoen er det vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at dette er blank løyn. Kjernen i saken er at uten at en tilskuer tilfeldigvis hadde filmet det, så ville «alle» akseptert politimannens versjon. Det var også hva som initielt skjedde, inntil videoen fra tilskueren ble trukket frem, ble spredd og reverserte saken, slik at politimannen ble satt til kontorarbeid.

Politimannen heter Patrick Pogan og er tredje generasjons politimann. Det er mulig jeg nå overtyder et magert datasett, men jeg får assosiasjoner til irske immigranter som ble new yorkske politimenn med en patina av småsjukete korrupsjon og hårdhendt handtering av de nederste i samfunnet. Vold avler vold, og de som flyktet engelsk brutalitet i Irland, ble kanskje ikke så veldig mye bedre, når de selv fikk makt. Dersom jeg skal begi meg enda lengre utpå det jeg ikke har belegg for, vil jeg stille spørsmålet om han kanskje bare gjorde det han og kollegaene hans «alltid har gjort»? Den fundamentale forskjellen er kun at nå ble det filmet. Det burde forresten ikke overraske ham, for på videoen ser vi tallrike blitsglimt, både før og under opptrinnet.

Partneren hans stod et par meter unna, og kunne vanskelig unngå å oppfatte hva som virkelig skjedde. Likevel fikk Pogan ture frem. Var det fordi partneren syntes det var greitt? Syntes han det var for problematisk å ta tak saken? Eller kanskje det var modus operandi i politistyrken? Ganske forutsigbart støttet fagforeningen Pogan, og de uttalte: «This officer observed the reckless actions of a specific individual weaving in and out of traffic and creating a hazardous condition for the public and took action.» Det hadde vært interessant å visst om det var en uttalelse som kom før eller etter videoen ble publisert.

Dette er en enkeltsak, og man skal ikke dømme alle politifolk etter handlingene til én enkeltperson i én enkelt by, men det er tankevekkende hvor mange som ved slike saker står frem og sier at de ikke er det spor overrasket, og at det harmonerer perfekt med hvordan de selv opplever politiet til daglig. Om politiet oppfatter disse holdningene og meningene som et problem, og ikke som symptomet på et problem, da har de misforstått noe vesentlig. Og om politiet ikke sanser av løsningen på problemet ligger - i alle fall delvis - hos dem, men istedet tror det er ignorerbart sålenge de som bærer klager til torgs er få nok, marginale nok, maktløse nok og insignifikante nok, da har de misforstått noe virkelig fundamentalt.

Kjernespørsmålet er hvordan kollegene reagerer. Tas det affære først etter at videoens publisering har gjort ihjeltiing av saken til PR-harakiri, eller blir maktmisbruk reelt tatt opp internt i politiet? Kritikken som rettes mot politiet går ofte nettopp på at uten publisitet rundt en politivoldssak, skjer det lite eller ingenting. Politiet vil formodentlig hevde at det skjer lite eller ingen politivold utover det som også kommer opp i media, men jeg klarer ikke helt å tro på dem. Jeg forstår at de gjerne vil rydde i eget hus, og ordne opp på kammer(s)et selv - men argumentene for en slik fremgangsmåte kan også mistenkes for å være en skjult agenda for kunne begrave alle forsøk på virkelige endringer og å opprettholde status quo.

Det mest interessante spørsmålet i akkurat denne saken - et spørsmål vi neppe får noe svar på - er hva Pogan tenker der han sitter med kontorarbeid inne på politistasjonen. Er han oppriktig lei seg og fortvilet over sitt løpske sinne? Eller forbanner han mobiltelefonkamerar og tilskueren som filmet opptrinnet? Når jeg leser rapporten hans, så sier intuisjonen meg at det nok er det siste

• dessverre.