Smil, du er på video!
Hvorfor har vi videoovervåkning i butikker? Jeg trodde det var for å ta - eller helst avskrekke - tyver og ranere. Men det er visst ikke bare derfor.
For en ukes tid siden rømte det en drapsdømt pasient fra et tungt psykiatrisk sykehus her i Trondhiem. Det var to pleiere med for å passe på ham. Mens de var i en butikk, ble de distrahert i hva de selv sa var 2-3 sekunder over prisen på snus, og deretter var fangen søkk borte. Det ble en storstilt jakt, og rømlingen ble tatt utpå kvelden på Oppdal.
Idag kom det enda en lokalnyhet: mandag hadde man gått igjennom videoen fra overvåkingssystemet på butikken der han rømte, og det lå en slags implisitt kritikk i at man hadde målt at pleierne hadde lett etter ham i hele to minutter i butikken før de gikk ut og formodentlig varslet om rømningen.
Med hvilken grunn sjekker man overvåkningsvideoen her? Hverken rømlingen eller pleierne har stjålet noe. Ikke har de gjort noe annet ulovlig. Selv ikke det å rømme er egentlig straffbart. Butikken er ikke forsøkt ranet, og ingen i butikken er blitt eller kan idag være truet. Rømlingen er forlengst fakket. Ingen er forsvunnet. Pleierne har formodentlig forklart hva som skjedde. Ingen har såvidt jeg vet bestridt sakens fakta.
Jeg mistenker at man så på videoen fordi den var der, fordi man kunne, fordi det hørtes ut som en god idé der-og-da og muligens fordi man ønsket å sjekke om de to pleierne snakker sant. Stoler man ikke helt på dem? Eller kanskje vil man bare få gode data på tidsaspektet fra en situasjon der stress og sjokk kan ha ødelagt tidsfølelsen? Det er ikke for å oppklare en forbrytelse, i verste fall for å sjekke om pleierne har opptrått uaktsomt, men sannsynligvis mest for å bedre interne rutiner.
Kanskje har de gått med på bruken av videotapen. Hvilket valg hadde de, egentlig? Jeg kan se det for meg: «Snakker dere sant, så har dere jo ingenting å frykte.» Og: «Om dere nekter oss å se videoen, så kaster dere bare mistanke over dere selv.» Og ikke minst: «dere vil vel samarbeide, ikke sant?»
Nå tviler jeg ikke på at noen har fått alt det juridiske papirarbeidet i orden. Men dette var garantert ikke en bruk av data fra videoovervåkning man argumenterte med som potentielt nyttig da ordningen ble innført: «Hvis noen i ettertid lurer på hvordan deres ansatte oppførte seg på butikken, så kan vi korrelere videoen med deres egne forklaringer.» Jeg vil tro at brekkstangen for å få lov til å videoovervåke butikker hadde å gjøre med tyveri og ran og sikkerhet og beskyttelse av ansatte, ikke kontroll av dem.
Men så kommer det en situasjon der det hadde vært lidderlig praktisk å sett på videobåndet … og vips, så ser man på det.
Det er denne typen utglidning som gjør at jeg er genuint skeptisk til DLD. DLD er prinsippielt en dårlig idé, men selv om DLD-tilhengernes argumenter hadde vært korrekte og relevante, så hadde jeg likevel vært skeptisk - på grunn av slik utglidning. Motivasjonen for å innføre overvåkning er alltid så edle og vakre. Gjengangere er barneporno, utenlandsk mafia og terrorister. Men når det hele bare er på plass, så sklir det ut. Dessverre.