Konsert med Sør-Trøndelag Orkesterforening

I kveld var jeg på konsert i Lademoen kirke. Det var Arne som dro meg med, og det har alltid vært interessant å gå på disse konsertene, og heller ikke denne gangen ble jeg skuffet. De er - etter forholdene - flinke. På programmet stod først Brittens Russion Funeral for messingblåsere og slagverk, deretter Bruchs første fiolinkonsert, og til slutt Tsjaikovskijs femte symfoni. Dirigent var Tormod Knapp.

Brittens russiske begravelse var nok kveldens skuffelse. Lademoen kirke har ikke verdens beste akustikk, og et overskudd av mesingblåsere gav en … la oss si interessant stemning. Jeg hadde ikke hørt dette før, men satt med en magefølelse av at det ikke var slik det skulle høres ut. Nåja, jeg får skaffe meg en CD og kontrollytte før jeg utgyter flere klager over dette.

Bruchs første fiolinkonsert var en stor opplevelse. I programmet stod den bare som «fiolinkonsert», og det er forståelig, for den stakkars Max Bruch er utfortjent blitt stående som enslags ett-verkskomponist i musikkhistorien. Det påstås at han selv etterhvert hatet den, men jeg er usikker på sannhetsgehalten i dette. Sikkert er det at det var den store og innflytelsesrike 1800-talls-fiolinisten Joeseph Joachim som hjalp Bruch med råd og tips og som har mye av æren for at dette er blitt en romantisk klassiker for fiolin. Kveldens solist var Seiki Ueno, som gjorde en glitrende innsats! Dette var bra, ja meget bra! dessverre la jeg mindre merke til selve orkesteret, men de gjorde da en høyst akseptabel innsats.

Kveldens store prøve var Tsjaikovskijs femte symfoni som stod sist på programmet. Tidvis var dette bra, men tidvis var det også ikke det. Jeg tror en av trombonene skurret konsekvent gjennom hele stykket, og en av treblåserne må ha slurvet med øvelsene. I de partiene der alle spilte sammen ble det lett en lydlapskaus. I tillegg hadde de visst bestemt seg for å ta ordentlig i og spille ekstra forte. Mye kan sies om lokalet - som ikke var hjelpsomt - men litt av grauten kom nok også fra manglende presishet i orkesteret. I alle fall var det ikke visuell synkronitet som preget fiolinbuene når fiolinistene saget som aller verst. Men mye kan kompenseres ved å spille sterkt, og det tror jeg de gjorde. Første sats var best, og mot slutten hadde de driv, intensitet, frasering og samkjørthet som gjorde dette bra.

De to siste satsene var ikke fullt så vellykkede, men la meg tippe at det skyldtes trøtthet, og la oss vurdere dem utfra de beste passasjene. Ellers er Tsjajkovskij plagsom å lytte til, for han blir aldri ferdig - det er en evinnelig nesten-ferdig- og bare-litt-til-karakter over hans sistesatser. Ja, ikke bare sistesatsene, han ble tvunget til å begå selvmord etter å ha tafset på nivøen til en über-viktig adelsmann. Tro mot sin musikalske stil valgte han å drikke kolera-infisert vann, slik at slutten kunne tynes ut i det lengste og mest pinefulle. En rask og effektiv kule gjennom hodet ville vært «out of character».

Neste konsert er første april, med Respighis Feste Romane, det blir spennende å se hvordan de takler den.