Lost in Translation

Hva i huleste skal man vel si om en slik film. Magni og jeg gikk på den bryllupsdagen fordi vi skulle se en litt klissete og romantisk feel-good film. Det er den definitivt ikke.

På det ytre plan er det en film om en litt forsoffen skuespiller som har strandet i Tokyo i påvente av ulike reklame- og talkshowoppdrag, og en kone som er med sin fotografmann, og deres møte med Tokyo og hverandre. Mitt førsteinntrykk av filmen var et stort spørsmålstegn, den virket bråkete, usammenhengende, flimrende og sendrektig.

Mye av filmen inneholder mer eller mindre løsrevne sketsjer som er limt sammen. En av de tidligste er når hovedpersonen skal filmes til reklameoppdraget for Suntory Whisky. Den japanske reklamefilmregisøren snakker fort og intenst (med store fakter) i flere minutter, og tolken oversetter det hele til gebrokkent engelsk: «Han vil at du skal snu deg til høyre.» Det hjelper ikke å påpeke for tolken at han må ha sagt mye, mye mer, det er alt han får oversatt. Det går som det må, regisøren blir ikke fornøyd med Harris høyrevridning i neste take, og foreleser et par nye minutter med ville gebreidinger. «Han vil du skal være mer intens», sier tolken bare. Og slik fortsetter det.

Inntrykket jeg sitter igjen med, er at denne sketsjen - tross sitt situasjonskomiske ytre - er en nøkkelscene for filmen. Den handler om å være havnet et fremmed sted. Et sted der men ikke forstår noen, der ingen forsøker å forklare noe for en, der alle skiltene er med japanske tegn som man ikke forstår, et sted der det skjer en hel masse hele tiden, der alt flimrer forbi i et uforståelig, øredøvende kakefonisk kaleidoskop. Sånn sett er Tokyo bare et symbol på verden og det kaotiske livet her på jorden. «Alle de andre er jo så veltilpasset, hva er det som er galt med meg».

Filmen har en lang rekke filmatiske henvisninger, og den renner over av kryssreferanser og repetisjoner. Den gir inntrykk av å være Kafka som iscenesetter «mens vi venter på Godot» i kulissene til Gataca. Den har en dash på-stedet-marsj roadmovie i seg. Den ville vært beslektet med «ET - fortalt av ham selv». Den forteller om en verden der man snakker men ikke kommuniserer, og hva som skjer når to personer dulter sammen og begynner å kommunisere.

Dette er ingen Brigit Jones. Dette er ingen tradisjonell han-møter-henne. Dette er ikke noe å se på en bryllupsdag. Men dypt nede i meg tror jeg filmen har kvaliteter som gjør den verd å se. Jeg må bare la det modne litt … kanskje se den en gang eller to til (yeah, right, som jeg noen sinne kommer til å få gjort det, når verden farer forbi meg i et skinnende, blinkende, ustoppelig, masete jag).

Se den gjerne, men ikke ta den for det som reklameplakatene forsøker å fremstille den som! Dette kan umulig bli en kassasuksess, men det kan bli en klassiker.